Capt'n: Audun Ø. Thorshaug

Full reisning i II'ern

Mandag kveld tok jeg turen til Øya hvor andrelaget vårt tok imot topplaget Lånke. Jeg skal innrømme at jeg i lys av den siste tids begivenheter var noe nervøs (ja, jeg tar enhver kamp for laget mitt såpass alvorlig; hvaenten det er HIL, RBK eller Spurs) for utfallet. Jeg hadde med meg i sekken full forståelse for veteran Teigens utblåsning hvor han uttrykkelig pekte en lang og lett gjenkjennelig finger til de som på papiret er en del av laget men som ikke møter og heller ikke melder forfall. Jeg tror alle som har spilt fotball - som gjør det med en viss ærgjerrighet og med et minimum av respekt for seg selv - kjenner seg igjen i følelsen av å stå på en banehalvdel før kampstart mens man vurderer motstanderen og tenke: dette blir hardt. I særdeleshet når man står som 7 mann oppe på Remyra og den mest nærliggende tanke er som erkjennelsen rett før et ballespark treffer: dette kommer til å gjøre vondt. For meg er det et spørsmål om stolthet. Som Rekdal engang sa det: "I reise ikkje rundt i Norges land for å bli pissa på." Heller ikke i femtedivisjon.

Det som møtte meg på Mersalg Arena denne dagen viste seg å være alt annet enn fryktet. Ikke fordi Lånke ikke innga respekt - tvert imot: de lot til å være et fysisk sterkt lag med fotballspillere litt over sedvanlig gjennomsnittsvekt. Det som møtte oss tilskuere, var spillere i grønne drakter som opptrådte så potent og oppofrende at Hareide ville kalt det å spille med stake. Men la det være sagt; tungvekterne i gult leverte ut trøkker både til Kim og til hverandre (Dromnesen kjørte én-to-finta på to midtbanespillere som endte opp med å skalle ned hverandre mens politimannen styrtet mot målet som om det var en NOKAS-raner på flukt). Vikabrølet runget sedvanlig da gamle Lutefisken steg til værs, tross noe nær negativ spenst, og kriget inn reduseringen. Jeg er sikker på at Lånketreneren følte de fikk kamp til døra (og at han priset seg lykkelig for at venstrevingen deres overlevde møtet med Rolf Manslaughter Krey).

Jeg håper flere av de fightende furiene fra andrelaget framover føler seg fit til å delta også på flere treninger. Det gjør det morsommere å spille kamp når man har et visst treningsgrunnlag, og jeg vil våge påstanden at det stort sett hever kvaliteten på treningene til klubben når det er mye engasjerte folk og spill på større bane. Det er bare å møte opp og se Big Moe stå i forsvar og lese oss unggutta som åpne Cupidoblader, mens Dromnesen stupheader inn baller slik voldsmenn skaller ned folk utenfor Downtown. Kanskje dukker gamle Teigen opp igjen og? For min del har han ingenting å skjemmes over og er mer enn velkommen tilbake hvis lysten skulle melde seg. Men jeg føler det ikke på samme måten med dere som svikter lagkamarater ved ikke å møte til kamp uten å varsle.

• Comments(1)http://hommelvik.vikingfjord-fc.org/#post2